Programmering var opprinnelig et kvinneyrke
Jeg leste artikkelen under da den kom ut for to år siden, og ble nok en gang minnet på at arbeidslivet er i konstant endring, og at dersom vi skal være en del av endringene må vi bli mer bevisst på hvordan visse endringer skjer. Det skjer ikke tilfeldig – det ligger planlegging og målrettethet bak. Hvilken skade akkurat denne endringen har hatt for samfunnet vet de best de som fortviler over at jenter ikke velger teknologiske fag i skolen, og de som ikke får kvinnelige søkere til sine programmerer jobber til tross for mange og ulike tiltak. Vi må stille krav, ikke bare til oss selv som selskap, men til de som skal hjelpe oss å rekruttere. Det er litt flere kvinner enn menn i dette landet, likevel «klarer» ikke rekrutteringsbyråene å finne kvinner til visse stillinger, fordi de «ikke finnes». Dette er et svar det er på høy tid at vi ikke aksepterer. Kvinnene finnes, og dersom de ikke står utenfor døren når vi driver søknads- og rekrutterings- prosessen, så må vi begynne å lete. I tillegg er det på tide å slutte å si at jenter ikke kan og ikke passer til, eller at ting er «jentete». Les artikkelen under, og bli med på å synliggjøre at programmering, og IT-bransjen er for alle.
Programmering var et kvinneyrke (Levende historie, 2 – 2014)
I våre dager ser nok de fleste for seg en ung, nerdete mann når de blir bedt om å beskrive en dataprogrammerer. Og dagens databransjer er da også, og har lenge vært, mannsdominert. Men det har ikke alltid vært slik. En gang i tiden var faktisk bransjen kvinnedominert.
Programmering var feminint
Verdens første programmerbare elektroniske datamaskin, ENIAC, ble satt i drift i 1946. i den anledningen ble det ansatt seks kvinnelige dataoperatører. Jobben deres var å «klargjøre» maskinen for ulike beregningsoppgaver, eller programmere den, som vi nok ville sagt i dag. «ENIAC-jentene» ble trendsettere i den forstand at programmeringsoppgaver raskt bel oppfattet som et typisk kvinneyrke. Arbeid med programvare ble oppfattet som «feminint», i motsetning til utvikling av selve maskinene, som var det «viktigste» (og mannsdominerte) arbeidet. Slik fortsatte det utover 1950- og 1960- tallet. I 1967 oppfordret magasinet Cosmopolitan, med den største selvfølgelighet, sine kvinnelige lesere til å vurdere en karriere innen programmering. Det var et passende yrke for en ambisiøs, ung dame.
Skreddersydd for nerder
På dette tidspunktet var imidlertid maskuliniseringen av bransjen allerede i gang. Mannlige programmerere ønsket å heve statusen til yrket, og villa få vekk sekretærstempelet det hadde. Da kunne det ikke lengre assosieres med kvinner. Programmering ble derfor i stadig økende grad sammenliknet med det å løse matematiske oppgaver eller avanserte puslespill. Mennene organiserte seg i egne fagforeninger, og fikk innført nye rekrutteringsrutiner som favoriserte «mannlige» særtrekk. Blant annet tok man i bruk personlighetstester for å identifisere «typiske programmerer-egenskaper». Disse egenskapene ble nå definert som «å være uinteresserte i nære personlige kontakter». Og det var jo – som alle visste – en utpreget mannlig egenskap. Dermed ble programmereryrket ikke bare maskulinisert, det fikk også rykte på seg for å passe best for sosiale kløner – altså nerder.
Linken under er riktignok reklame for et feminint produkt, men tema er tatt skikkelig på kornet.
Always #likeagirl: https://www.youtube.com/watch?v=XjJQBjWYDTs
anne gretland - a blog about leadership, diversity and inspiration 