Jeg har selv hatt to kvinnelige og åtte mannlige ledere i min karriere og jeg kan si at jeg har vært veldig heldig. Alle mine ledere har vært helt fantastiske, uavhengige av kjønn, og de har vært veldig gode ledere for meg.
To av disse, Kirsten Caspersen og Brynjar Skauvik, var de som dyttet meg ut i den første lederjobben i to forskjellige bransjer. Begge så noe i meg, som jeg ikke helt så selv, og begge dyttet meg ut, langt utenfor komfortsonen. Grunnet deres visjon og interesse i meg og mitt fremtidige potensiale, kunne jeg vokse inn i nye spennende arbeidsoppgaver, som jeg både synes var skumle, men samtidig utrolig lærerike.
Og det er i mine øyne, noe av det en god leder gjør; ser potensialet i sine ansatte, gir de muligheter til å vokse, og samtidig er tilgjengelige for feedback og justeringer. Gode ledere ønsker at sine ansatte skal lykkes – de ønsker at de ansatte skal få noe å bryne seg på, samtidig som de skaper trygge rammer for å prøve og feile underveis.
Det aller viktigste når man er leder, er at man er seg selv, og at man ikke prøver å være en “leder” og endre personlighet når man går inn i lederrollen. Det å være seg selv er alltid best, uansett hvilke sammenhenger det er snakk om. De som er trygge på seg selv, er også trygge ledere. Og trygge ledere er ikke redd for å bli utfordret av sine ansatte, de er ikke redd for å bli motsagt og de er ikke redd for at andre har gode idéer.
Det er mange ledere som blir sett på som “naturlige ledere”, men som ikke nødvendigvis får sine ansatte med seg på veien. Og det bør man jo helst. Man klarer som regel fint lite helt alene. “There is no I in team” som det så kjent heter. Så når man skal gi folk lederansvar, kan være greit å huske på å ikke forveksle “confidence” (selvtillit) med “competence” (kompetanse). Selv om man har sterke meninger om det meste, og mener noe om alt, eller prater mest, er det det ikke dermed sagt at man er det beste lederemnet. Tvert imot; i boken “From good to great” av Jim Collins beviser han akkurat det motsatte. De selskapene med den beste inntjeningen over tid, har ledere som er stillferdig og rolige og som ikke tar all plassen selv. De er flinke til å løfte andre opp og frem, og å spille på hele ledergruppen/selskapet.
Så tilbake til spørsmålet om kvinnelige og mannlige ledere. Når det gjelder menn og kvinner, og deres lederegenskaper, så mener jeg at god ledelse ikke har noe med kjønn å gjøre, men at det er den enkeltes personlighet som avgjør. Samtidig mener jeg det er en utfordring at vi har så få kvinnelige ledere i forhold til menn. I følge Kantar TNS (tidligere Norsk Gallup) er det kun 16% kvinnelige ledere i norsk næringsliv, og 17% kvinnelige ledere i IT-bransjen, og dermed har vi en litt skjev fordeling. Kanskje noe av grunnen til at det er overvekt mannlige ledere i norsk næringsliv og IT-bransje, er at vi har ikke dyttet nok kvinner ut av komfortsonen. At de ikke har hatt en Kirsten eller en Brynjar, som har sett deres potensiale og lagt til rette for at de skal få prøve seg i en lederrolle.
Som leder må du se etter ledertalentene hos begge kjønn, og skape mangfold i dine egne rekker. Både din egen organisasjon, bransjen du er i, og norsk næringsliv vil profitere på det. Og som kvinne, må du også rekke opp hånden litt oftere, og tørre å være litt mer synlig. Det er trygt og godt inne i komfortsonen, men det er som kjent utenfor komfortsonen at “the magic happens”.
Aktuelle linker:
Her skjer det “magic”.
The next generation er ikke like forsiktige: http://www.dn.no/grunder/2017/05/29/0537/Arbeidsliv/-jenter-som-vokser-opp-na-er-ikke-like-forsiktige-som-generasjonen-for
anne gretland - a blog about leadership, diversity and inspiration 