Er kvinner bedre ledere enn menn?

Jeg har selv hatt to kvinnelige og åtte mannlige ledere i min karriere og jeg kan si at jeg har vært veldig heldig. Alle mine ledere har vært helt fantastiske, uavhengige av kjønn, og de har vært veldig gode ledere for meg.
To av disse, Kirsten Caspersen og Brynjar Skauvik, var de som dyttet meg ut i den første lederjobben i to forskjellige bransjer. Begge så noe i meg, som jeg ikke helt så selv, og begge dyttet meg ut, langt utenfor komfortsonen. Grunnet deres visjon og interesse i meg og mitt fremtidige potensiale, kunne jeg vokse inn i nye spennende arbeidsoppgaver, som jeg både synes var skumle, men samtidig utrolig lærerike.
Og det er i mine øyne, noe av det en god leder gjør; ser potensialet i sine ansatte, gir de muligheter til å vokse, og samtidig er tilgjengelige for feedback og justeringer. Gode ledere ønsker at sine ansatte skal lykkes – de ønsker at de ansatte skal få noe å bryne seg på, samtidig som de skaper trygge rammer for å prøve og feile underveis.

Det aller viktigste når man er leder, er at man er seg selv, og at man ikke prøver å være en “leder” og endre personlighet når man går inn i lederrollen. Det å være seg selv er alltid best, uansett hvilke sammenhenger det er snakk om. De som er trygge på seg selv, er også trygge ledere. Og trygge ledere er ikke redd for å bli utfordret av sine ansatte, de er ikke redd for å bli motsagt og de er ikke redd for at andre har gode idéer.

Det er mange ledere som blir sett på som “naturlige ledere”, men som ikke nødvendigvis får sine ansatte med seg på veien. Og det bør man jo helst. Man klarer som regel fint lite helt alene. “There is no I in team” som det så kjent heter. Så når man skal gi folk lederansvar, kan være greit å huske på å ikke forveksle “confidence” (selvtillit) med “competence” (kompetanse). Selv om man har sterke meninger om det meste, og mener noe om alt, eller prater mest, er det det ikke dermed sagt at man er det beste lederemnet. Tvert imot; i boken “From good to great” av Jim Collins beviser han akkurat det motsatte. De selskapene med den beste inntjeningen over tid, har ledere som er stillferdig og rolige og som ikke tar all plassen selv. De er flinke til å løfte andre opp og frem, og å spille på hele ledergruppen/selskapet.

Så tilbake til spørsmålet om kvinnelige og mannlige ledere. Når det gjelder menn og kvinner, og deres lederegenskaper, så mener jeg at god ledelse ikke har noe med kjønn å gjøre, men at det er den enkeltes personlighet som avgjør. Samtidig mener jeg det er en utfordring at vi har så få kvinnelige ledere i forhold til menn. I følge Kantar TNS (tidligere Norsk Gallup) er det kun 16% kvinnelige ledere i norsk næringsliv, og 17% kvinnelige ledere i IT-bransjen, og dermed har vi en litt skjev fordeling. Kanskje noe av grunnen til at det er overvekt mannlige ledere i norsk næringsliv og IT-bransje, er at vi har ikke dyttet nok kvinner ut av komfortsonen. At de ikke har hatt en Kirsten eller en Brynjar, som har sett deres potensiale og lagt til rette for at de skal få prøve seg i en lederrolle.
Som leder må du se etter ledertalentene hos begge kjønn, og skape mangfold i dine egne rekker. Både din egen organisasjon, bransjen du er i, og norsk næringsliv vil profitere på det. Og som kvinne, må du også rekke opp hånden litt oftere, og tørre å være litt mer synlig. Det er trygt og godt inne i komfortsonen, men det er som kjent utenfor komfortsonen at “the magic happens”.

 

Aktuelle linker:

Her skjer det “magic”.
The next generation er ikke like forsiktige: http://www.dn.no/grunder/2017/05/29/0537/Arbeidsliv/-jenter-som-vokser-opp-na-er-ikke-like-forsiktige-som-generasjonen-for

 

Ask for what you want!

Det er vel ingen grunn til at man ikke skal be om det man vil ha, eller spørre om det man har lyst på. Imidlertid ser det ut som om det er vanskelig for mange, både når det gjelder jobbsituasjon og små ting i hverdagen. Er vi redde for å få nei? Eller lar vi være å spørre fordi vi tror vi ikke fortjener det?

Jeg mener det handler om to ting; å bli bevisst på å synliggjøre hva du ønsker deg og be om dette, og å rekke opp hånden og gjøre deg selv synlig.
Hvis du har lyst til å ta over en stilling du synes er spennende på jobben, be om et møte med vedkommendes sjef. Du vet aldri når den stillingen blir ledig neste gang, og du må fortelle de rette menneskene om hva du tenker. Hvis du har en drøm om å være med i et spesielt prosjekt, så spør prosjektlederen om du kan bidra. Hvis du har en drøm om å bli leder, så gi beskjed til ledelsen; alle selskaper har en arvtaker-plan. Det er nemlig ingen som vet hva du ønsker videre, hvis du ikke sier det til noen. I tillegg må du tørre å si dette til de rette folkene; de som kan gjøre noe med det. Vær tydelig på hva du vil og hva du vil jobbe med. Ikke tro at folk følger med på hva du gjør og hvor flink nettopp du er. Det gjør de ikke – de har mer enn nok med seg selv.
Hvis du har en idé du tenker kan gjøre en forskjell, så gi beskjed. Vær løsningen.

Undersøkelser viser at 92% av de som ber om lønnsforhøyelse, får det. Så hvorfor er det så vanskelig å spørre om mer lønn? I lønnsforhandlinger eller når man skal ansettes i ny jobb, bør man absolutt ikke godta første tilbud. Og grunnen er, ifølge Linda Babcock og Linda Laschever ved MIT, at det handler om den jobben du skal gjøre videre, i den samme organisasjonen du er på vei til å bli ansatt i. Du vil kanskje komme til å ha ansvaret for kunder eller partnere, eller for å kjøpe varer fra en eller flere leverandører. Din nye arbeidsgiver ønsker høyst sannsynlig at du skal gjøre en god jobb med å forhandle på deres vegne. Dette vil de tenke på i ansettelsesprosessen, og de vil dermed være mer forsiktige med å ansette noen som ikke forhandlet på vegne av seg selv, men godtok første tilbud. De fleste organisasjoner gir et første tilbud med tanke på at det vil komme til en forhandling, og de vil ha slingringsmonn. Du må vise hva du er god for, og hva din kompetanse er verd, og be om den kompensasjonen du mener du fortjener. Tenk på det når du skal forhandle neste gang. Både i jobbsammenheng og andre situasjoner.

Da en av mine tidligere arbeidsgivere fikk ny administrerende direktør for noen år tilbake, var det stadig mennesker innom for å be om hennes tid og oppmerksomhet. De fortalte hvor flinke de var i jobben sin, de inviterte henne med i kundemøter, og de ba om å bli involvert i større prosjekter. Imidlertid dreide dette seg om kun ca 20 % av de ansatte. Det var disse 20% som tok ansvar for å be om tid hos øverste leder og som gjennom dette satte seg selv og sine tanker på agendaen. De sørget for å være tilstede der det skjedde og var bevisste på å be om det de ønsket seg.

Å be om det du vil ha, er like viktig i det personlige liv. En venn av meg ble stadig tildelt hotellrom som ikke svarte til forventningene. Han var nøye med å velge hotellrom via websiden, men ble alltid skuffet da han ankom hotellet. Han tenke aldri på å spørre om de hadde andre rom eller om han kunne oppgradere. Han ble stadig irritert og frustrert. Da han begynte å bli bevisst på at han skulle spørre om det han ville ha – et nytt rom – skjønte han hva han hadde gått glipp av i alle år. Som regel er det stor mulighet for å bytte rom, og til og med oppgradere. Du må be om det du vil ha.

Boken «Women don’t ask» (like aktuell for både kvinner og menn) tar for seg hva man går glipp av når man ikke spør om det man vil ha, og gir et perspektiv overfor hvilke muligheter man går glipp av når man ikke er ærlig med seg selv angående sine egne ønsker. En svært lærerik bok, som jeg anbefaler.

Kanskje det er flere av oss som må bli mer bevisste på å uttrykke hva vi egentlig ønsker oss. Det er i alle fall veldig lett å gjøre noe med det. Fortell om hva du vil ha, og hvor du vil.

Ask for what you want!

Det er ikke synd på deg

Vi bruker enormt mye energi på å klage. Vi har så mange aktiviteter og initiativer og prosjekter pågående i hverdagen, og vi bruker mye av tiden vår på å klage over disse tingene som vi selv har valgt å delta i.

Det er så mye å gjøre på jobben, barna har så mange aktiviteter, vi må delta på seminarer og opplæringer, og vi må alle rekke treningen. Tiden strekker ikke til, vi er så stresset og vi klager over stresset og øser vår stressklaging over alle som er i nærheten. Vi tar lett offerrollen, og koser oss med den. Klagingen føles godt (i alle fall på kort sikt), men utfordringen er at klagingen gjør oss enda mer stresset fordi det forsterker stresset ytterligere.

Ingvard Wilhelmsen har skrevet flere bøker om hvordan vi selv må ta ansvar for det som skjer i livet vårt. Blant annet boken: «Det er ikke mer synd på deg enn alle andre». I boken tar han opp temaer som omhandler ting som flere av oss kan kjenne oss igjen i. Han mener at hovedproblemet i livet vårt ikke er det som skjer, men hvordan vi velger å forholde oss til det.

Faktum er at vi velger selv hvor vi ønsker å gå. Uansett hva som har skjedd tidligere, har vi et valg for veien videre. Dette gjelder også når vi har opplevd ubehagelige eller ufordelaktige hendelser. Det er to måter å håndtere dette på, og dermed finnes det to typer mennesker. De som tar sine tidligere erfaringer og bruker dette som en styrke, og går videre i livet på tross av. Og den andre typen mennesker, som bruker sin fortid som en unnskyldning og som blir i sitt nåværende tankemønster (og dermed i problemet), på grunn av. Jeg har opplevd sånn og slik, og derfor har livet mitt blitt slik. Eller; jeg har alltid blitt behandlet sånn og derfor har jeg blitt slik. Det er å ta offerrollen, kose seg med den, og så legge ansvaret på alle andre og alt annet enn selv selv. Dermed setter vi oss selv i en «jeg-har-ikke-noe-valg» rolle, mens vi i realiteten alltid har et valg. Noen ganger smertefulle valg, men vi har alltid et valg.

Den populære ledelsesboken «Fish», omtaler blant annet at du selv har et valg om hvordan du vil møte dagen. Se deg selv i speilet om morgenen, og bestem deg for at dette skal bli en dag du er positiv. Før du går hjemmefra; «choose your attitude» og «choose to make today a great day».

Det er på tide å ta valgene. Valgene og prioriteringene. I stedet for å si at du ikke rekker å treffes eller ikke rekker å få gjort ferdig, si at du valgte å prioritere noe annet. Jeg prioriterte å ta en ekstra telefon, derfor er jeg sent ute. Hvis du ikke trives på jobben eller sliter med forholdet; ta et valg. Velg å bli, velg å gjøre endringer, eller ta et valg om å gå videre. Ingenting vil endre seg ved å beholde status quo, eller å fortsette å klage.

Albert Einstein skal ha sagt at definisjonen på galskap er å fortsette å gjøre det samme om og om igjen, men å forvente et annet resultat. 

“Insanity: doing the same thing over and over again and expecting different results”. Albert Einstein

For å få endring, må vi endre oss, vår situasjon, vårt tankemønster og vår væremåte.

Hjernen er fintunet på tanker, og dersom tankene dine alltid er negative blir du mer negativ. Hjernen din vil gli inn i en sirkel av klager, og klaging forsterker tankene dine ytterligere. Jeg har alltid uflaks, blir aldri promotert, sjefen forstår jeg ikke, kollegaene sluntrer unna, jeg er så sliten, etc. Dersom du derimot velger å tenke positive tanker, forsterkes dette ytterligere. Du har «flaks» og du finner løsninger. Du er en person som «alt» løser seg for, og det er fordi du ser det positive i det meste.

De fleste vil sikkert leve løsningsorienterte og positive liv uten klaging. Klarer vi å få det til i det daglige? Det er på tide å ta grep om de store og små klagetankene.

 

Camilla Persson Hager har skrevet en oppfordring om å tenke positivt en uke, og har kommet med forslag og råd: http://www.glabladet.no/2009/02/tenk-positivt-en-uke-tar-du-utfordringen/ 

Tar du utfordringen? 

 

Jeg anbefaler boken til Ingvard Wilhelmsen – «Det er ikke mer synd på deg enn andre»:
Gjennomgangsfiguren i boken er en 30 år gammel kvinne som etter en vanskelig oppvekst fikk store psykiske problemer og gikk inn i en offerrolle i livet sitt. Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd i fortiden; man føler seg låst, og det er ingenting man kan gjøre med det. Andre må ta ansvaret. Da forfatteren i samtale med pasienten sa til henne: “Det er ikke er mer synd på deg enn andre”, følte hun seg utrolig krenket. Til tross for dette tok hun etter en tid et gjennomgripende oppgjør med sine egne holdninger og sin atferd, blant annet offerrollen. Hovedproblemet i livet vårt er ikke det som skjer, men hvordan vi velger å forholde oss til det. Pasienten endret holdning til bekymring, verdens urettferdighet og livets usikkerhet, døden og fremtiden; og ikke minst tok hun ansvar for sine egne valg. Dette førte til en helt ny frihet i livet hennes, men også et nytt ansvar.

Og boken “Fish: A Proven Way to Boost Morale and Improve Results” – av Stephen C. Lundin, Harry Paul og John Christensen.

Confidence is key – Fake it ‘til you become it.

Ordet ‘confidence’ er et engelsk ord, som ikke kan oversettes godt nok til norsk. Et søk i google translate viser ordene «selvtillit» og «fortrolighet», mens ordboken viser at ordet også betyr «trygg» og «sikker».

Det som i alle fall er sikkert er at de som er confident har tro på seg selv. De føler seg trygge og selvsikre. De oppfører seg på en måte som gir de en høy grad av autoritet eller makt. De fokuserer på sine sterke sider og snakker ikke så mye om hva de ikke kan, eller hva de ikke er gode på.

Det å føle seg confident er mye viktigere enn mange er klar over. Confidence gjør oss sterke, og gir andre følelsen av at man vet hva man snakker om, har erfaring og at man er til å stole på. Vi ønsker å følge de som har confidence og vi lytter når de snakker. Når folk ikke føler seg confident, vil dette ofte være tydelig, og blir noen ganger forsterket gjennom kroppsspråk og ordbruk. Vi trenger alle confidence; i jobbintervjuer, når vi holder presentasjoner, når vi skal ta ordet i viktige møter eller i store forsamlinger og når vi skal overbevise andre om våre meninger.

Grovt sett mener jeg vi kan dele mengden av confidence inn i tre; de som har for mye, og de som har for lite, og de som har akkurat passe.

De som har for mye confidence, er personer som oser av selvtillit selv om de ikke nødvendigvis har den rette kunnskapen eller erfaringen. Noen tror de er bedre enn det de er, og mener det de selv har gjort er fantastisk arbeid sammenlignet med andre. De fremstår med en høyere grad av confidence enn hva som er rimelig.

Harvard studier viser at de som snakker mye, og som har en formening om det meste også er de som blir lyttet til selv om de ikke nødvendigvis vet hva de snakker om. Susan Cain tar opp denne problemstillingen i sin bok «Quiet: The Power of Introverts in a World That Can’t Stop Talking”. Hun viser til forskning som bekrefter at folk følger forslagene og idéene til de som snakker mest og høyest. Mennesker som fremsetter sine idéer med så stor overbevisning at selv om de andre i gruppen vet at det de sier er feil, følger de likevel rådene deres. Det faktum at en person er veldig energisk eller snakkesalig, betyr ikke nødvendigvis at han/hun har rett.

I Jo Nesbø sin bok «Sorgenfri» finner vi beskrivelsen av Harry Holes sjef Rune Ivarsson, som gir en god indikasjon hva vi snakker om: «Ivarsson hadde dessuten den naturlige selvsikkerhet mange mistolker som lederegenskaper. Denne selvsikkerheten skyldes i Ivarsson tilfelle ene og alene at han var velsignet med en total blindhet for egne begrensning, hvilket uunngåelig ville føre han videre oppover, og en dag gjøre ham – direkte eller indirekte – til Harrys overordnede».

Men hva gjør man dersom man ikke har tonnevis med confidence? Hvor kan man få det fra?

Amy Cuddy har studert fenomenet «power posing» og hva du kan gjøre for å «fake it ‘til you become it». Hun viser til at mange mangler confidence i gitte situasjoner, og bidrar til å gjøre det enda verre med å forminske seg selv ved kroppsspråket. Hun foreslår å «gjøre seg stor» med kroppen – high power posing – for å tilføre hjernen mer testosteron og forminske nivået av kortisol. To minutter med power posing vil endre kroppsspråket ditt, innstillingen din, og deretter hvordan du selv føler deg og hvordan andre oppfatter deg.

Mange bedriver power posing i det daglige uten i det hele tatt være klar over det. De skrever med beina, legger armene bak stolryggen og strekker armene over hodet. Men de fleste gjør det motsatte – de sitter med beina i kryss, holder armene over brystet og krysser armene foran kroppen. Økt bevissthet rundt dette fenomenet vil bidra til at man ikke gjør seg mindre uten i ville det. Man må heller utnytte de mulighetene «high power posing» kan gi, og benytte seg av de teknikker som finnes for å styrke sin egen confidence. Tenk på det neste gang du sitter i et kundemøte eller på et jobbintervju. Gjør deg stor ved bruk av power posing.

Så finnes det mennesker som har både erfaring, kunnskap og lederegenskaper, men som selv ikke synes de er gode nok. Dette har blitt referert til som «the imposter syndrome». I en artikkel i Dagens Næringsliv den 25. juni 2016 snakker norske næringslivsledere og politikere om følelsen av å ikke å fortjene den suksess de har oppnådd. At de egentlig ikke er flink nok, og at de bare har hatt flaks som har lykkes i jobben. Flere dyktige internasjonale skuespillere, som Meryl Streep og Emma Watson sier de sliter med det samme. Meryl Streep har sagt at hun ikke kan skjønne hvorfor folk vil betale for å gå på kino og se en film med henne. Hun synes ikke selv hun er eksepsjonell. Felles for alle er at de føler seg som bedragere og at de når som helst kan bli «avslørt». Disse menneskene er vanligvis selvsikre, og oppfattes også slik, både av sine nærmeste og av andre. Men med jevne mellomrom kommer tvilen snikende – om deres rett til å være der de er, og å fortjene den suksess de har oppnådd. Forskere diskuterer stadig hva som er grunnen til «the imposter syndrome». I følge Dr Valerie Young handler det om forskjellige måter å takle motstand og tilbakeslag på; noen mennesker ser tilbakeslag som et resultat av deres egen mangel på kunnskap og erfaring, mens andre skylder ene og alene på eksterne faktorer og legger ansvaret over på andre. Dermed påvirkes deres egen grad av confidence enten til det positive eller det negative. Rådet fra ekspertene er å lære seg å gi mer blaffen.

Det er ingen tvil om at confidence er en viktig ingrediens for å føle seg trygg og sikker, og utstråle det samme. Så dersom noen kjenner seg igjen i dette, trenger man kanskje å bli mer bevisst.

Har du (nok) confidence? Trenger du (mer) confidence? Fake it ‘til you become it.

Susan Cain: https://www.ted.com/talks/susan_cain_the_power_of_introverts?language=nb

Amy Cuddy: https://www.ted.com/talks/amy_cuddy_your_body_language_shapes_who_you_are

http://leanin.org/news-inspiration/overcoming-imposter-syndrome-to-reveal-your-presence/

La oss heie enda mer

For å få flere jenter til å velge IT må vi synliggjøre sterke kvinnelige profiler i IT-bransjen.

Tidlig i juni hadde Dagens Næringsliv to kronikker som omhandlet kvinner i ledelse og i IT-bransjen; den ene «Kvinneklubben ‘Fineste Du’» skrevet av Anne Kari Bratten, og den andre «Digitalisering, likestilling og rockestjerner» skrevet av Anne Grete Solberg, Janne Log og Berit Kjøll. Disse kronikkene hadde en svært ulik tilnærming. Bratten spør om «Gutteklubben Grei» har fått konkurranse av «Kvinneklubben Fineste du, Hjerte, Hjerte, Hjerte»? Solberg, Log og Kjøll ønsker at vi skal hylle kvinner som lykkes innen IT som rockestjerner.

Som leder i Oda-Nettverk, et dugnadsdrevet nettverk for alle kvinner i IT-bransjen, vil jeg både ha flere kvinnelige rollemodeller og enda mer oppmerksomhet til de som allerede er synlige. Vi trenger å heie enda mer på hverandre, og gjøre hverandre enda mer synlige.

Oda-Nettverk ble ikke startet for å holde menn ute, men for å beholde de få kvinnene som allerede finnes i IT-bransjen. Mindretallsgrupper vil alltid søke sammen og danne egne møteplasser. Oda-Nettverk har ikke bare bidratt til å løfte kvinneandelen i IT-bransjen fra 19% (2013) til 24% (TNS Gallup februar 2016), men har gjennom månedlige fagtreff og et årlig bransjetreff bidratt til å styrke bransjen som helhet.

Ifølge World Economic Forums Global Gender Gap-indeks for 2015, er kun det Island som er bedre enn Norge på likestilling. Norske kvinner gjør det svært godt i arbeidslivet, og spesielt innenfor politikk og offentlig sektor. Men kvinneandelen ligger langt etter på ett område: Ved fjorårets opptak til høyere studier hadde kun 17,9 prosent av kvinnene informasjonsteknologi og informatikk som førstevalg. 27,8 prosent av kvinnene hadde teknologi- og ingeniørfag som førstevalg.

Dette er en av grunnene til at vi deler ut Oda-prisen. IT-bransjen må tiltrekke seg flere unge mennesker, både menn og kvinner, og vi trenger derfor synlige rollemodeller av begge kjønn. Oda-prisen ble i år tildelt Anne-Sofie Risåsen, grunnet hennes imponerende faglig bredde og kompetanse, og hennes engasjement som mentor for unge kvinner og menn. Hun er utdannet innen programmering, og er nå første kvinnelige CEO i Capgemini Norge.

Anne-Sofie Risåsen er en av mange viktige rollemodeller for unge kvinner som skal velge utdannelse. La oss hylle henne for den dyktige lederen hun er, og for den påvirkningen hun kommer til å ha for kommende generasjoner.

Innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv, tirsdag den 5. juli, 2016

Kvinner som inspirerer

Kvinner som inspirerer

Fredag 10. juni delte Oda-Nettverk ut Oda prisen for åttende gang. De tre finalistene er viktige rollemodeller for kvinner i IT-bransjen.

Marit Collin, CEO i Kantega, Solfrid Skilbrigt, HR direktør i Sopra Steria og Anne-Sofie Risåsen, CEO i Capgemini, har alle tre lang erfaring både som ledere og som fagpersoner i IT-bransjen.

Alle tre er rause og inkluderende ledere som løfter og utvikler sine ansatte. De bidrar alle ovenfor frivillige tiltak og organisasjoner, gjennom utviklings- og utdanningsprogram, og gjennom å være mentorer for menn og kvinner i og utenfor egen organisasjon.

De tre finalistene er jordnære og tilgjengelige både for sine egne ansatte og for andre i bransjen. De setter en tydelig standard for den nye generasjonen ledere; tydelige, målrettede, resultatskapende, rause og inkluderende. Det står det respekt av.

De er viktige rollemodeller for de kommende generasjonene og Oda-Nettverk kunne bidra til å synliggjøring, og å gi dem en velfortjent plass på listen over kvinnelige forbilder i IT-bransjen.

Gratulerer til årets Oda Pris vinner: Anne Sofie Risåsen, CEO i Capgemini Norge

Og det er ikke bare finalistene som er rollemodeller. Mange kvinner i IT-bransjen i dag er forbilder, både i egen organisasjon og utenfor. Dette trenger vi. For at vi skal kunne påvirke unge jenter å velge seg IT bransjen som fremtidig arbeidssted, så må vi treffe dem og inspirere dem. Og vi må bli mye flinkere til å inspirere hverandre, og være synlige utover egen organisasjon.

Alle kvinner i IT bransjen kan være mer synlige – i sosiale medier, i tradisjonelle medier, og til å holde eksterne foredrag. I tillegg bør vi holde foredrag på skoler, slik at man kan fortelle om hvor spennende det er å jobbe i IT bransjen. Fortelle om karriereveier, og hvilke valg man tok på veien. Våre historier kan helt sikkert inspirere andre, så fortell!

Om vi kan inspirere en 14-15 åring til å ta noen nye valg, er vi langt på vei. IT bransjen trenger mange flere kvinner og menn i fremtiden.

Vi må også støtte opp om alle de kvinner som allerede ER synlige. Støtte opp, og heie på, og være med på å løfte andre kvinner. Strekk ut en hånd, løft henne videre oppover eller fremover.

Vi er bare 24 prosent kvinner i It-bransjen, så vi må støtte hverandre og være rause med hverandre.

I en kronikk i DN 9. juni 2016, skrevet av Anne Grete Solberg, Janne Log og Berit Kjøll, løftes viktigheten av Oda Prisen frem, og dens rolle i å synliggjøre kvinners viktige bidrag til IT-bransjen. Det er et godt eksempel på man aktivt støtter og synliggjør andre, enten det er et initiativ, en organisasjon eller en person.

Hva kjennetegner en god leder?

Vi går på jobb hver dag og tilbringer minimum åtte timer der. Hva vårt arbeidsmiljø inneholder, blir avgjørende for om vi trives, og ikke minst om vi bidrar til selskapets mål som helhet. De fleste mennesker ønsker å bli sett og anerkjent for den jobben de gjør, og for de personene de er. Noen ønsker jevnlig verbal annerkjennelse, og få vite at de er på riktig vei og gjør jobben bra. Andre ønsker «stille» annerkjennelse i form at lederen gjør korrigeringer underveis, og ellers trenger de ikke mer oppfølging. De fleste arbeidstakere ønsker å jobbe et sted der de kan bidra, der de har medbestemmelse, og der de kan påvirke og bli sett. Dette er en leders jobb.

Fordi vi tilbringer så mye tid på jobb, og fordi vi er avhengig av å føle at vi betyr noe – at vi er verdifulle for bedriften vi jobber i, er ledelse utrolig viktig. Vi snakker her om personalledelse og hva-er-vår-visjon-og-hvilken-vei-skal-vi ledelse.

Ledere kan påvirke positivt, men de kan også være med å bidra til at du ikke utnytter ditt fulle potensiale. Noen ledere klarer til og med å påvirke i negativ forstand. Undersøkelser viser at hele 70% slutter på grunn av dårlig sjef, og det tallet er det fullt mulig å gjøre noe med. Ledere bør ha en viss interesse for ledelsesfaget og et ønske om å utvikle seg som leder.

Ledelse handler til syvende og sist om tillit, og det handler om å «se» mennesker. Deres jobb er å spille andre gode og å sørge for at teamet eller organisasjonen spiller på lag. De skal vise sine ansatte at hver enkelt innsats er viktig i den store sammenhengen. Det er skrevet mye om hva som kjennetegner god ledelse, og her er mine kjennetegn på en god leder:

  1. De bryr seg om sine medarbeidere – ikke bare på liksom, men virkelig. De vet hva medarbeideren brenner for, og hva hun/han er god på.
  2. De er til å stole på. Det betyr at dersom lederen har sagt at han/hun skal gjøre noe, eller du skal få noe, så holder de det. De kommer ikke med bortforklaringer eller endrer avtalen.
  3. De ønsker at du som medarbeider skal lykkes, og de legger til rette for dette. De kjenner dine sterke og svake sider, og vet å bygge deg opp slik at du kan gjøre din aller beste jobb.
  4. De «micro-managerer» ikke. De stoler på at du kan jobben din, og blander seg bare inn når de ser at det går i helt feil retning, eller når du selv ber om innspill.
  5. De forstår viktigheten av sosiale bytterelasjoner og styrer ikke medarbeideren på detaljnivå. De investerer i sine ansatte, og ønsker å oppnå resultater gjennom sine medarbeidere.
  6. De løfter sine ansatte opp og frem, og takker for innsatsen – stor eller liten.
  7. De er ærlige. Og noen ganger så ærlige at du skulle ønske de ikke var så ærlige. Dette gjør de fordi de ønsker å være tydelige, slik at du skal bli en bedre utgave av deg selv.
  8. De er klare og tydelige i sin kommunikasjon, og avklarer enhver utydelig situasjon raskt og uten å gi slipp på sin integritet. De gir ikke rom for tvil i sin kommunikasjon.
  9. De er rettferdige, og forstår at forskjellige mennesker skal behandlers forskjellig, men at like situasjoner skal behandles likt.
  10. De er strenge – når det trengs.
  11. De er empatiske. De gode lederne forstår at de fleste mennesker er forskjellige med forskjellige behov og driv. De kan sette seg inn i sine ansattes situasjoner og bidra til å gjøre hver av sine ansatte enda bedre.
  12. De viser, og innehar tillit. De stoler på sine ansatte. De kjenner sine ansatte. Og de byr på seg selv.

Noen mennesker er de «fødte» ledere, andre trenger å lære over tid og skaffe seg erfaring, men de fleste som har et ønske om å bli en god eller bedre leder, kan langt på vei klare dette. Spør dine ansatte hva de trenger av deg som leder, hva slags leder de ønsker seg og hva du kan gjøre for å bli bedre. Dine ansatte vil at du skal være den beste lederen for dem, og du bør søke å være nettopp dette.
Sørg for at du ansetter folk som er flinkere enn deg selv. Ansett folk som elsker å gjøre det du selv ikke er så glad i, eller så god til. Ledelse er for viktig for den ansatte og for organisasjonen totalt sett, til å bli overlatt til tilfeldighetene. Ta ansvar.

Trodde du at man må være ekstrovert for å være leder? Ikke i følge Jim Collins’ bok «From good to great»,
eller Susan Cain’s TED talk «the power of introverts» – https://www.youtube.com/watch?v=c0KYU2j0TM4

 

A leader without followers is just a person taking a walk” – The 21 Irrefutable Laws of Leadership, By John C. Maxwell

 

 

 

Rollemodeller er viktig

Det er stadig snakk om rollemodeller i forbindelse med å inspirere mennesker til å ta valg, og bidra til å påvirke. Vi som jobber i IT-bransjen jobber mye med å være, og løfte frem rollemodeller for studenter og ungdommer generelt fordi vi ønsker de skal synes at IT-bransjen blir et attraktivt sted å være etter endt studietid.

I tillegg ønsker vi å øke mangfoldet i IT-bransjen spesielt, fordi bransjen består av kun 24% kvinner. Dermed blir det spesielt viktig å ha flere synlige kvinnelige rollemodeller, slik at vi også skal kunne klare å tiltrekke flere kvinner, og jenter til IT-bransjen. Det er nemlig dette med synlighet som er litt av poenget her. Vi kan ha så mange rollemodeller vi bare vil, men hvis de ikke er synlige der hvor studentene eller «de unge» befinner seg, lykkes vi ikke. Mange kvinner er heldigvis flinke til å være synlige og deltar på ulike arrangementer på høyskoler, universiteter og ungdomsskoler der man viser hva IT er og kan bidra med samt at man ufarliggjør IT som fag og bransje. Oda-Nettverk bidrar til å løfte rollemodellene ytterligere frem, bl.a ved hjelp av Oda-Prisen (www.odanettverk.no ).

Rollemodeller finnes i alle former og farger, og i alle bransjer. Det finnes også stereotyper; og det er her vi må være bevisste, slik at disse stereotypene ikke ubevisst påvirker oss til å foreta tradisjonelle valg. Det er interesant at stereotyper påvirker oss i veldig stor grad.

Forskning viser nemlig at hvis en negativ stereotypi er aktivisert, så vil den som er målet for denne stereotypien, kunne føle seg truet og ofte utføre oppgaver i tråd med stereotypen (Wheeler og Petty, 2001), noe som kan kalles en «stereotype-trussel». I en studie (Davies, Spencer og Steele, 2005), så en gruppe kvinner på en kjønnsstereotypisk TV-reklame brukt for å lokke frem den kvinnelige stereotypien. En annen gruppe så på en kjønnsnøytral TV-reklame. Man fant at de kvinnelige deltakerne som hadde sett på den kjønnsstereotypiske TV-reklamen, hadde høyere sannsynlighet for å unngå å ta en lederrolle – og heller favoriserte en rolle som underordnet – enn de kvinnene som så på en nøytral reklame. Studien viser at eksponering for stereotypiske TV-reklamer kan undergrave kvinners ambisjoner i en påfølgende oppgave som handler om lederskap. Mange andre studier viser at når stereotyper er aktivisert (som at kvinner ikke er flinke i matematikk, eller at en bestemt etnisk gruppe ikke er flinke på en bestemt test), vil de som tilhører slike grupper, ofte presentere dårligere enn andre på testene, noe som er i samsvar med stereotypiene (Sencer, Steele og Quinn, 1999; Steele og Aronson, 1995; Wheeler og Petty, 2001). (Artikkelen er hentet fra Laura E.M. Traavik, fra Skogstad og Einarsen, 2011).

Dette betyr at vi må være bevisste på hvor lett vår underbevissthet påvirket, og hvordan vi påvirkes sublimt i de valg vi tar. Dersom vi skal få flere jenter til å ta IT – og realfag, vi vise frem mange flere rollemodeller, vise at unge jenter er gode på matte, at de er gode på koding, og at mange av de «gammeldagse» stereotypene for lengst har utgått på dato.

Mange av valgene vi tar er ubevisste valg, og når vi vet at mange av disse igjen påvirkes av stereotyper som i stor grad kan påvirke vår adferd, må vi våkne opp. Vi må lære oss å bryte mønsteret, fordi stereotypene henger igjen i gammel adferd og tankemønstre.

La oss ikke henge igjen i gamle tankemønstre, gamle tradisjoner rundt hva kvinner kan og ikke kan gjøre, og heller ta grep for å være rollemodeller og inspirasjon for hverandre og neste generasjoner. Og husk å bidra til å gjøre andre kvinner synlige og å viste din støtte der hvor kvinner går foran og viser vei. Gi inspirasjon og motivasjon til andre, og bidra til å støtte andre kvinner i IT-bransjen som tør å bryte med tradisjonene og som tør å være synlig.

Jeg legger ved to videoer til inspirasjon.

McKinsey Women “Addressing unconscious bias”: https://www.youtube.com/watch?v=JFW2cfzevio

Jennifer Siebel Newsom: https://www.youtube.com/watch?v=nCEL2N0fEF4 – The Representation Project

Amy Cuddy – Your Body Language Shapes Who You Are: https://www.youtube.com/watch?v=Ks-_Mh1QhMc

Mattel «Imagine The Possibilities | Barbie»: https://www.youtube.com/watch?v=l1vnsqbnAkk

Leftover Youngsters and Their Parents in Shanghai

Min tidligere kollega fra Microsoft; Hermione Hong, leder av Software Asset Management divisjonen i Microsoft Shanghai, har skrevet om hvordan Kinas foreldregenerasjon fortviler over dagens unge (spesielt unge kvinner), og deres mangel på en partner. De tar derfor saken i egne hender, og tilbringer søndagene på jakt etter en partner for deres barn og barnebarn.

Fenomenet er ganske interessant fordi den setter fokus på den kollisjonen som oppstår når tradisjonelle verdier og rollemønstre møter dagnes moderne samfunn og dets tilhørende ønsker om frihet og kravet om å leve sitt eget liv.

Unge kvinner i dagens Kina er i en brytningsfase mellom gammelt og nytt, og søker sin egen identitet samtidig som de ønsker å være samvittighetsfulle mot tidligere generasjoners tradisjoner.

De er moderne kvinner, med høy utdannelse og høy grad av selvstendighet. Mens deres mødre måtte ta hensyn til familiekrav og tradisjoner, blir de selv inspirert av andre land og nytenkning. De tar høyere utdannelse, reiser utenlands for å jobbe og studere, og de velger bort familie og barn til fordel for økonomisk frihet og egen karriere.

Kinas kvinner står i en særstilling, siden det finnes mer enn 20 millioner flere menn enn kvinner under 30 år. De er ikke mangel på partnere og ektefeller som er utfordringen, men at Kinas unge kvinner er ambisiøse på egne vegne, både innen karriere og fremtidig partner. De er modige som tør å bryte med tradisjonene og de er tøffe som står i mot presset for å skape og forme sin egen fremtid. Disse uredde unge kvinnene er nå på full fart inn i Kinesisk og internasjonalt næringsliv, og det skal bli spennende å se hva de kommer til å påvirke i de nærmeste tiårene.

Deres foreldre derimot, drømmer fortsatt om barnebarn, og jakten på en partner fortsetter:

Leftover Youngsters and Their Parents in Shanghai

By Hermione Hong

White-haired Parents Arrange for Kids’ Blind Date

If you happen to visit Shanghai during the weekend, there is a scenic point you cannot miss; Blind Date Corner in People’s Park. Instead of the marriageable youngsters, you will find mid-aged parents, who act as the matchmakers for their own kids, probably without them even knowing it. More and more Chinese parents show up in this kind of event on behalf of their unmarried children to find a match, and this have become a typical phenomenon across the whole country. The children being promoted by their parents in the park are the first generation of the only child (one-child policy was introduced to urban cities starting from 1979). Parents are desperate for their only child to find the perfect mate.

No matter rainy or windy days, the parents commute from every corner of the city and gather in the park, keeping an eye out for suitable future in-laws. They usually bring food and drinks, sitting on foldable chairs and spending the whole day.

In front of them on the ground, there is usually an ad, stating the gender, age, height, weight, education background, monthly income or other economic status, about their children. Sometimes there will even be a picture to illustrate their children’s appearance.

Saturdays are usually more crowded: if the parents manage to find great candidates on Saturday, they can coordinate a blind date for their children on Sunday. Eligible candidates found on Sunday have to wait until the weekend after, and then there will always be a chance of them changing their mind and refuse to meet.

Do you wonder why they don’t find their Mr./Mrs. Right on their own?

Simply because they do not have enough time to engage in physical social network. They were top students in schools, and forbidden to start a romantic relationship – even in college their parents controlled how they spent their time, and could even be cutting their pocket money if they didn’t do well in school. After graduation they were usually overwhelmed by heavy workloads and long working hours. Now that the prime time of parenthood starts they are suddenly reminded by everyone to get married. Suddenly both the children and their parents are realizing; they don’t have a mate.

For men, there is no great pressure to not be married by the age of 30-35.

However, women have to endure massive pressure starting from age 25, if they don’t plan to marry soon, or have plans to start a family. That is why 60-70% of the people represented in People’s Park are parents of girls.

Why are girls left over?

Census figures show that in China around one in five women aged 25-29 are unmarried. Women in Shanghai marry for the first time at the average age of 27 (data from 2012). It seems quite normal compared globally, but no parents in China want an unmarried daughter older than 28, even in a city as open as Shanghai. They push for their daughters to marry, and to marry well.

If you happen to be a girl born in a typical Shanghainese family, you are encouraged to receive higher education and fight for a career just as boys do. Normally you will be 23 when finished undergraduate, work 3-4 years to gain a more stable position in career, then think about marriage.

The reality is that the more outstanding the females are, the harder it is for them to get married, if they choose to. Men tend to look for women that are less capable in career, but younger. Women look for higher economic status. From the chart below, you can see A girl and d boy are usually left over. That makes it impossible for A girl to accept d boy, so d boys, if born in large cities, normally would find some girls from rural area, whom can obtain a city ID by marrying a guy in large cities.

Now only A girls are left over. . . .

 

 

*A(a), B(b), C(c), D(d) here means the overall competitiveness considering education, career, economic status and looking. A(a) is top category.

 

Visste du at programmering var et kvinneyrke?

Programmering var opprinnelig et kvinneyrke

Jeg leste artikkelen under da den kom ut for to år siden, og ble nok en gang minnet på at arbeidslivet er i konstant endring, og at dersom vi skal være en del av endringene må vi bli mer bevisst på hvordan visse endringer skjer. Det skjer ikke tilfeldig – det ligger planlegging og målrettethet bak. Hvilken skade akkurat denne endringen har hatt for samfunnet vet de best de som fortviler over at jenter ikke velger teknologiske fag i skolen, og de som ikke får kvinnelige søkere til sine programmerer jobber til tross for mange og ulike tiltak. Vi må stille krav, ikke bare til oss selv som selskap, men til de som skal hjelpe oss å rekruttere. Det er litt flere kvinner enn menn i dette landet, likevel «klarer» ikke rekrutteringsbyråene å finne kvinner til visse stillinger, fordi de «ikke finnes». Dette er et svar det er på høy tid at vi ikke aksepterer. Kvinnene finnes, og dersom de ikke står utenfor døren når vi driver søknads- og rekrutterings- prosessen, så må vi begynne å lete. I tillegg er det på tide å slutte å si at jenter ikke kan og ikke passer til, eller at ting er «jentete». Les artikkelen under, og bli med på å synliggjøre at programmering, og IT-bransjen er for alle.

Programmering var et kvinneyrke (Levende historie, 2 – 2014)

I våre dager ser nok de fleste for seg en ung, nerdete mann når de blir bedt om å beskrive en dataprogrammerer. Og dagens databransjer er da også, og har lenge vært, mannsdominert. Men det har ikke alltid vært slik. En gang i tiden var faktisk bransjen kvinnedominert.

Programmering var feminint

Verdens første programmerbare elektroniske datamaskin, ENIAC, ble satt i drift i 1946. i den anledningen ble det ansatt seks kvinnelige dataoperatører. Jobben deres var å «klargjøre» maskinen for ulike beregningsoppgaver, eller programmere den, som vi nok ville sagt i dag. «ENIAC-jentene» ble trendsettere i den forstand at programmeringsoppgaver raskt bel oppfattet som et typisk kvinneyrke. Arbeid med programvare ble oppfattet som «feminint», i motsetning til utvikling av selve maskinene, som var det «viktigste» (og mannsdominerte) arbeidet. Slik fortsatte det utover 1950- og 1960- tallet. I 1967 oppfordret magasinet Cosmopolitan, med den største selvfølgelighet, sine kvinnelige lesere til å vurdere en karriere innen programmering. Det var et passende yrke for en ambisiøs, ung dame.

Skreddersydd for nerder

På dette tidspunktet var imidlertid maskuliniseringen av bransjen allerede i gang. Mannlige programmerere ønsket å heve statusen til yrket, og villa få vekk sekretærstempelet det hadde. Da kunne det ikke lengre assosieres med kvinner. Programmering ble derfor i stadig økende grad sammenliknet med det å løse matematiske oppgaver eller avanserte puslespill. Mennene organiserte seg i egne fagforeninger, og fikk innført nye rekrutteringsrutiner som favoriserte «mannlige» særtrekk. Blant annet tok man i bruk personlighetstester for å identifisere «typiske programmerer-egenskaper». Disse egenskapene ble nå definert som «å være uinteresserte i nære personlige kontakter». Og det var jo – som alle visste – en utpreget mannlig egenskap. Dermed ble programmereryrket ikke bare maskulinisert, det fikk også rykte på seg for å passe best for sosiale kløner – altså nerder.

 

Linken under er riktignok reklame for et feminint produkt, men tema er tatt skikkelig på kornet.

Always #likeagirl: https://www.youtube.com/watch?v=XjJQBjWYDTs